medica
30-10-03, 06:51
I det nye forslaget til Bioteknologilov er det foreslått å innskrenke kvinners rett til tidlige ultralyder (før 12. uke) fordi regjeringen er redde for at de skal brukes til å oppdage avvik hos fosteret, og dermed som et grunnlag abort (er det ikke paradoksalt at vi har alle rettigheter til å abortere friske fostre, men vi vil ikke få retten til å finne ut om et foster er friskt og ta en avgjørelse på grunnlag av dette?). Ultralyden ved 18. uke skal gå som normalt. Leder for Senter for fostermedisin i Trondheim, Sturla Eik-Nes, er redd for at dette skal føre til en dårligere svangerskapsomsorg, og at tilstander som man ellers ville kunne være oppmerksom på og dermed gi livreddende behandling i minuttene etter fødsel ikke vil oppdages og barn vil dø som følge av dette.
Det er jo ingen bombe at KrF helst vil forby abort, men jeg kan ikke helt skjønne hva de ønsker å oppnå med å hindre kvinner i å ta ultralyd tidlig i svangerskapet. Det eneste jeg kan se, er at indikasjoner på Down syndrom kan hos noen ses på ultralyd rundt 10. uke, og at det er dette som ligger bak. Men å legge innskrenkninger på alles adferd for å beskytte noen få fostre synes jeg er ganske hårreisende.
La oss se på følgende situasjon: en kvinne ønsker en tidlig ultralyd fordi hun føler at «noe» er galt. Hun får ikke dette innvilget pga den nye loven. I 18. svangerskapsuke kommer hun på den ordinære ultralyden, og det blir funnet en tilstand som ikke er forenlig med liv, og kvinnen legges inn for å føde et barn som skal dø. Hadde hun fått ultralyd i 12. uke slik hun ville, kunne hun fått foretatt en utskraping i narkose. Nå må hun få satt i gang fødsel og føde, med store smerter, et barn som dør. Etter at loven er vedtatt vil vi nok få noen slike tilfeller.
På et program på NRK her en kveld var dette temaet oppe til debatt. En kvinne som fikk et barn med Down var for denne loven fordi samfunnet etter hennes mening la press på kvinner til å avslutte svangerskapet hvis det ble funnet avvik i for av Down syndrom hos fosteret. Men skal da et lovforbud mot å få vite at man bærer et handikappet barn være kuren mot samfunnets holdninger? Vil ikke holdningen da bli: «stakkars deg som fikk etter at loven trådte i kraft. Hadde det vært et par år tidligere, kunne du blitt kvitt ungen?» Istedet for å forby opplysning, bør vi ikke heller jobbe med aksept for at noen velger å få et handikappet barn? Regjeringen vil forby svangerskapsavbrudd på bakgrunn av avvik hos fosteret fordi de ønsker et inkluderende samfunn. Samtidig kjemper foreldre til handikappede barn en ørkesløs kamp mot det offentlige for å få de godene de faktisk har krav på.
Inkluderende samfunn my ass! Kanskje flere ville la være å fjerne fostre med avvik dersom de fikk informasjon om sine rettigheter og løfter om avlastning, men neida. Vi skal ikke beholde disse barna fordi vi ønsker det, vi skal tvinges med lov i hånd.
Det er jo ingen bombe at KrF helst vil forby abort, men jeg kan ikke helt skjønne hva de ønsker å oppnå med å hindre kvinner i å ta ultralyd tidlig i svangerskapet. Det eneste jeg kan se, er at indikasjoner på Down syndrom kan hos noen ses på ultralyd rundt 10. uke, og at det er dette som ligger bak. Men å legge innskrenkninger på alles adferd for å beskytte noen få fostre synes jeg er ganske hårreisende.
La oss se på følgende situasjon: en kvinne ønsker en tidlig ultralyd fordi hun føler at «noe» er galt. Hun får ikke dette innvilget pga den nye loven. I 18. svangerskapsuke kommer hun på den ordinære ultralyden, og det blir funnet en tilstand som ikke er forenlig med liv, og kvinnen legges inn for å føde et barn som skal dø. Hadde hun fått ultralyd i 12. uke slik hun ville, kunne hun fått foretatt en utskraping i narkose. Nå må hun få satt i gang fødsel og føde, med store smerter, et barn som dør. Etter at loven er vedtatt vil vi nok få noen slike tilfeller.
På et program på NRK her en kveld var dette temaet oppe til debatt. En kvinne som fikk et barn med Down var for denne loven fordi samfunnet etter hennes mening la press på kvinner til å avslutte svangerskapet hvis det ble funnet avvik i for av Down syndrom hos fosteret. Men skal da et lovforbud mot å få vite at man bærer et handikappet barn være kuren mot samfunnets holdninger? Vil ikke holdningen da bli: «stakkars deg som fikk etter at loven trådte i kraft. Hadde det vært et par år tidligere, kunne du blitt kvitt ungen?» Istedet for å forby opplysning, bør vi ikke heller jobbe med aksept for at noen velger å få et handikappet barn? Regjeringen vil forby svangerskapsavbrudd på bakgrunn av avvik hos fosteret fordi de ønsker et inkluderende samfunn. Samtidig kjemper foreldre til handikappede barn en ørkesløs kamp mot det offentlige for å få de godene de faktisk har krav på.
Inkluderende samfunn my ass! Kanskje flere ville la være å fjerne fostre med avvik dersom de fikk informasjon om sine rettigheter og løfter om avlastning, men neida. Vi skal ikke beholde disse barna fordi vi ønsker det, vi skal tvinges med lov i hånd.