Se full versjon : Flinke og ikke-flinke foreldre - kanskje? Eller noe annet?
Inspirert av en annen tråd jeg kom over her:
Jeg har to flinke sovere til barn. Jeg tar på meg litt av æren for det, fordi vi har jobbet mye med sovingen og vært veldig konsekvente. Er det helt feil?
Mine er ikke "flinke" å spise da. De er kresne og vanskelige i matveien, verre enn de fleste unger, tror jeg. Regner med at jeg har lagt grunnlaget for noen av de problemene også.
Eller mener dere at ungene bare "er sånn" og ville blitt på samme måten uansett hvem som oppdro dem?
Sexy Sadie
18-04-04, 22:41
Ting kan jo ha noe med barnas personlighet også da.
Trenger virkelig alt å være de stakkars foreldrenes skyld?
Ting kan jo ha noe med barnas personlighet også da.
Trenger virkelig alt å være de stakkars foreldrenes skyld?
Helt klart at barn har forskjellig personlighet. Noen trenger mer enn andre, og de trenger forskjellige grenser, forskjellige metoder osv.
Men det der med "skyld" er jo ikke bare negativ heller. Man kan jo snu på det og si at det er foreldrenes fortjeneste når noe går bra! Og det er jo alltid noe som er bra, med enhver unge.
Jeg tror det meste hos de fleste barn går på foreldrene.
Noen barn ER bare sånn og de trenger kanskje sterkere grenser enn andre.
Akkurat det når det gjelder mat, tror jeg er helt og holdent opp til barnet.
Nesten hvertfall.
Det har en del å si hvordan et måltid gjennomføres. Det å spise sammen er viktigere enn man gjerne tror.
Jeg har barn som spiser godt og det har alltid vært veldig ok, når jeg ser venners barn som ikke spiser.
De sover godt, bortsett fra at minsten gjerne våkner om natten.
Det er helt og holdent min feil, som aldri fikk han inn i rutine igjen etter sykdom, fordi han og Emma deler rom og skriking i tre netter liksom ikke er helt det jeg ser for meg som moro.
Når det gjelder personlighet, så er det klart at noe er arv, men det meste tror jeg er miljø.
Barn tar utrolig lett etter ting de opplever, ser, hører osv.
Det tok ikke mer enn noen få uker i en jævelklasse uten like før min søsters personlighet var en helt annen enn den blide jenta hun var da skoleåret begynte.
Den oppførselen igjen forsvant da hun fikk byttet skole.
Konklusjon; det aller meste går på foreldre. Med noen unntak.
Vi har vært på hyttetur med noen venner som har sånne barn som ikke sover. Må si jeg var veldig overrasket da de tok opp minstejenta på to år hver kveld for å gi henne mer mat, en time eller to etter at hun var lagt. Ikke spiste hun noe særlig heller da, bortsett fra en kveld, så jeg tror hun bare ville opp igjen en tur.
Jeg og mistermannen har alltid vært enige om at det gidder vi ikke! Selv ikke da eldstegutten nesten ikke spiste, og kunne ha spist en pære i løpet av en hel dag, ga vi etter og ga ham mat om natta.
Våre unger prøvde seg også etter noen dager i det selskapet og påsto at de måtte ha mat utpå kvelden. Vi sa som vanlig nei, og det gikk greit.
Vennene våre påsto at ungen ikke roet seg om de ikke tok henne opp og ga henne mat om hun ba om det. Men det er jo ikke rart det, når hun vet at hun får komme opp hvis hun lager nok bråk?
De vennene gjør jo en soleklar feil.
Våre unger er både greie spisere og sovere. Men vi har ikke gjort noe spesielt for det, så jeg tror dessverre ikke vi kan ta så mye av æren for det. :knegg:
Våre unger er både greie spisere og sovere. Men vi har ikke gjort noe spesielt for det, så jeg tror dessverre ikke vi kan ta så mye av æren for det. :knegg:
:dulte:
Våre unger er både greie spisere og sovere. Men vi har ikke gjort noe spesielt for det, så jeg tror dessverre ikke vi kan ta så mye av æren for det.
Du er bare falskt beskjeden. Du er sikkert litt stolt egentlig. :snill:
Du er bare falskt beskjeden. Du er sikkert litt stolt egentlig.
Faen, er jeg så gjennomsiktig? :sur:
Apropos det fikk jeg lyst å fortelle noe fra mine to barn var babyer.
Den første var sinnsykt utadvendt og sjarmerte alle i senk. Helt spesielt altså, når jeg var på barseltreff o.l. med ham, så satt liksom alle mødrene og så på ham. Han smilte og blunket og flørtet fra svært ung alder, og fra 6 ukers alder lo han høyt og hjertelig av det meste. Veldig tidlig med sånt.
Så på tremånderskontroll på helsestasjonen holdt han samme showet for helsesøster, som også ble veldig sjarmert. Og jeg var stolt som en høne! "Det er gutten min det", tenkte jeg, "ikke som de andre grineungene som griner bare en fremmed ser på dem!".
Så var det nummer to. Han var skeptisk. Kjempeskeptisk! Og da helsesøster forsøkte å hilse på ham på tremånderskontrollen hylte han som besatt. Da tenkte jeg, hønemoren: "Det er gutten min, det! Han vet hvem han kjenner og gidder ikke ta til takke med hvem som helst. Han er nok svært klok!".
Mødre er vel aldri subjektive, eller hva? :knegg:
Jeg føler at vi snakket om dette for ikke lenge siden. ;)
Mødre er vel aldri subjektive, eller hva?
Tell me about it. De to første var kjappere motorisk enn nummer tre, men nummer tre er kjappere å snakke. Nå synes jeg plutselig at det å snakke er viktigere enn å f.eks. løpe tidlig.
Jeg føler at vi snakket om dette for ikke lenge siden.
Næsj. Jeg sier da alltid ting bare en gang! :snurt2:
Tell me about it. De to første var kjappere motorisk enn nummer tre, men nummer tre er kjappere å snakke. Nå synes jeg plutselig at det å snakke er viktigere enn å f.eks. løpe tidlig.
Samme her. Det er egentlig veldig flott at det er slik! :lykkelig:
Sexy Sadie
19-04-04, 09:07
Alle høner synbes best om sine kyllinger.
Emma var generelt mye flinkere og bedre enn småen er på alle områder.
Han er likevel godgutten, men jeg ser at han er klumsete og klumpete og snakker rart.
Syns det er sjarmerende, jeg. ;)
Sexy Sadie
19-04-04, 09:52
Ano: Hva heter gutten?'
Det har jeg aldrig fått med meg.
Foreldre kan ikke lastes for alt, men legger definitivt grunnlaget for mye. Mine to første var alltid (og er) flinke til å spise, sov hele natta fra de var veldig små, osv osv. Minsten har vi gjot alt likt på (selvsagt, for det fungerte jo suverent på de to første) men det virker ikke på ham. Vi er konsekvente på legging, har vært det hele veien, men likevel våkner han stort sett en gang om natta. Det er sjelden vi går inn til ham da, med mindre han hylgriner, selvsagt. Stort sett sovner han igjen, uten problemer, men at han ikke legger av seg den uvanen... :sint:
I matveien er han også sær, men kommer seg litt smått om senn.
De to første var veldig sjarmerende som babyer og smilte bredt til alle, minsten trengte tid på seg, og gråt om noen ble litt nærgående før han var klar. Igrunnen utrolig moro ovenfor de som var selverklærte favoritter for alle unger, og minsten hylte bare de så på ham :twisted: . Han er ikke slik mer, og jeg er egentlig glad for det...
Sexy Sadie
19-04-04, 10:27
Han heter Jørgen.
Det er et kort og greit navn.
Unger er forskjellige, og heldigvis for det. Mine 3 er total forskjellig til min store fortvilelse. Tror ikke foreldre gjør store feil om unger blir tatt opp om natten. Det eneste som skjer er at de lager ris til egen bak! Det er heller ikke enkelt hvis ungene er småspist, da er det lett å gå etter ungene med brødskiva.
Vi foreldre gjør mange "feil" under hele oppdrageleses perioden. Det vi gjorde på førstemann passer kanskje ikke på nestemann. Vi lærer og feiler hele tiden.
Jeg tror unger stort sett er født med sterke personligheter.
Man kan gjøre ting noe bedre eller noe værre. Men når det gjelder spising og soving, så tror jeg det er en medfødt greie for det meste.
Inspirert av en annen tråd jeg kom over her:
Jeg har to flinke sovere til barn. Jeg tar på meg litt av æren for det, fordi vi har jobbet mye med sovingen og vært veldig konsekvente. Er det helt feil?
Mine er ikke "flinke" å spise da. De er kresne og vanskelige i matveien, verre enn de fleste unger, tror jeg. Regner med at jeg har lagt grunnlaget for noen av de problemene også.
Eller mener dere at ungene bare "er sånn" og ville blitt på samme måten uansett hvem som oppdro dem?
En ny forskningsstudie i USA viser at 90% av de med stoffproblemer ikke sov nok som små .. så dere har vært en gode foreldre.
vBulletin v3.7.0, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.