Se full versjon : Om antidepressiva
Hva synes dere om depresjoner og medisinering av sådanne? Jeg har sett utrolig mange eksempler på at folk er "litt deppa" etter dødsfall i familien, brudd med kjæreste/samboer/ektefelle og lignende ting, der personen bare går til legen og får seg litt antidepressiva.
Jeg synes det blir litt feil. Man sykeliggjør på en måte de naturlige nedturene i livet. Jeg mener at man trenger å kjenne den smerten det er å miste noen for å bli i stand til å takle ting senere i livet. Farmoren min har til nå gravlagt sin egen mann og to av barna sine, og hun overlever da vitterlig? Pappa har jo da selvfølgelig mistet sin pappa og to av søsknene sine. Men er det noe å løpe og få AD for?
Men noe av det groveste jeg har hørt er den gangen noen anbefalte å gå til legen for å få "lykkepillen" mot PMS. For det skulle hjelpe å ta en eller to sånne når PMS-en stod på som verst.
Tar folk virkelig så lett på disse medikamentene? Er det et behov som er skapt fordi det plutselig ikke er så veldig tabu å bli deppa?
Jeg lurer litt på dette fordi jeg selv har depresjoner (og angst) som hemmer meg kraftig i dagliglivet, og jeg selv er skeptisk til å putte i meg medikamenter, nettopp fordi jeg tror jeg ikke trenger de. At jeg er i stand til å løfte meg selv ut av det hele.
Jeg mener ikke å bagatellisere den enorme smerten det er å miste noen som står en nær. I tilfelle noen misforstod.
Sexy Sadie
17-02-05, 01:19
Jeg forstår hva du mener, men hvis folk har en tøff hverdag fra før, og ikke greier den med mindre de har antidepressiva så synes jeg de skal få det.
Ja, og det var ikke de tilfellene jeg snakket om heller. Jeg snakker om at det har blitt "vanlig" å skaffe seg AD på grunn av brudd med kjæresten, osv. Folk som har et fint liv ellers, og klarer å komme seg opp om morgenen. Som ikke ser på hver dag som et ork. De som er nedfor på grunn av helt naturlige og vanlige nedturer i livet.
En vedvarende tilstand bør jo selvfølgelig behandles.
Sexy Sadie
17-02-05, 01:37
Problemet er nok det at i vår kultur så handler mye om fasade".
Noen har nok godt at god gammeldags "herding", men ikke alle har godt av det heller. Det blir veldig subjektivt, og det er kanskje derfor man ofte har følelsen av at leger skriver ut ofte uten grunn.
På den andre siden synes jeg leger strekker seg veldig fort etter pilleboksen fremfor å henvise til en psykolog. Sikkert kortsiktig mye billigere for samfunnet. Desverre....
Må ikke glemme at det er stor forskjelle på AD'ene, noen med verre bivirkninger enne andre... Efexor har jeg f.eks. hørt mye ille om. Det og en kjent bivirkning at en kan bli psykotisk av AD'er.. Selv holder jeg meg til en nattadose av 5htp 50mg, starta på 25mg, jeg synes det gir meg akkurat passe humør til å takle hverdagen...
Skal man se filosofisk på det så er Soma (lykkerus) et årtusen gammelt fenomen, hvor en opp igjennom tidene har brukt forskjellige medikamenter for undertrykke de negative sidene av mennesket... jeg er litt for å ruse befolkningen, fordi de tross alt da ikke skader hverandre, men samtidig må en finne en balanse på produktivitet og være varsku med rus relatert til politisk propaganda. F.eks. brukte nazi-tyskland store mengder amfetaminer for å underbygge sine påstander. Det er og et kjent fenomen at i krigstider er myndighetene mer avslappet i forhold til narkotika.
Medisinering av psykiske lidelser bør alltid kombineres med terapi, det har vist seg å ha best effekt.
Kanskje er noen leger redde for å miste territorium ved å henvise pasientene sine videre til psyk? Eller kanskje synes de det er bortkastet? Kanskje synes legen at han er godt nok utrustet til å behandle deprimerte, så han tar en 10 minutters terapeutisk prat mens han skriver ut resepten?
Vi får finne en lege og spørre...
Jeg liker absolutt ikke piller, uansett grunn. Sist gang jeg tok pille for noe var da de svidde av hele drøvelen samt litt kjøtt i halsen for litt over ett år siden.
Idag så depper folk for lett. Stort sett så er det luksusproblemer. Folk er rett og slett bortskjemte.
Så klart det finnes de med virkelige psykiske lidelser.
Depresjon finnes. Her noe jeg skrev for litt siden.
--------------------
Depresjonen.
Man må forandre språket når man henvender seg til en person som er deprimert.
Det som foregår bak fasaden er komplisert og håpløst.
Forandre språket totalt!
Hvordan? Man må unngå ledning.- Ledelse.
Man må ikke snakke til vedkommende med vendinger som:
Du bør tenke på at...
Nå synes jeg du skulle....
Du bør gjøre....
Alle slike og lignende vinklinger er ikke tjent til annet en å sende vedkommende enda lenger inn i depresjonen. Noen snakker bare slik helt automatisk.
Da bør ikke denne ha kontakt med den deprimerte hvis de ikke kan forandre språket sitt en stund. Vinklingen gir nemlig dårlig samvittighet for er det noe en deprimert er klar over er det sin egen utilstrekkelighet. Og i mange tilfeller er det enten utilstrekkelighet eller dårlig samvittighet som har ledet offeret inn i denne tilstanden.
Hva gjør man da?
Barn er depresjondempende. Helst små barn under 4 år eller så. Men bare i små doser. Barn krever ikke de dømmer ikke. Det er nok at man er. Regelmessig kontakt med småbarn men i veldig korte doser er veldig bra. Hvis han har angst og ikke ha et skjevt forhold til dyr så er dyr angst dempende. Det må være dyr med en viss "bevissthet" hunder eller katter.
Ikke "hal" ham/henne ut av depresjonen.
"Det er lov å vere deprimert. Det er bra å være deprimert. Da skjer det noe positivt." Snakk positivt om å være deprimert. "Depresjonen gjør noe med hjernen det er en slags sosial søvn. Mye skjer i drømme." Lag slike løgner og få han til å føle at den tilstanden han er i har en nytteverdi. Ikke gi dårlig samvittighet fordi han er i denne situasjonen. Ikke si "nå håper jeg du blir frisk snart" Da skaper man et press og man sier egentlig "Denne tilstanden vil jeg ikke ha deg i" Han får dårlig samvittighet og synker lenger inn.
Ikke krev noe som helst.
Kravene må bare komme fra ham selv.
Ikke la han være alene for lenge.
Ikke mas ham opp ved å være for lenge.
Vær rolig. Det spiller ingen rolle om det sies noe eller om man er der 15 minutter eller 2 timer. Det skal sies minst mulig. "Stikk innom" ofte. Hensikten er ikke viktig. Vis at man har det bra. Og er trygg selv.
Ikke kommuniser på en måte som krever noe tilbake.
Ikke "hvordan har du det i dag"
Ikke "hvordan går det med depresjonen"
Ikke "Jeg er glad i deg" - (skaper forventing)
Derimot.
"I dag holder jeg på å fryse bena av meg"
"Jeg tror jeg drar til butikken en tur"
"Barnebarnet mista en tann i dag"
"Nå gir jeg opp den nye sjefen min er en drittsekk"
osv. Snakk i nåtid. Ikke fortid og fremtid.
(kommer an på årsaken til depresjonen også...)
Det var litt om kommunikasjonen.
Om man bommer en eneste gang i den sender det depresjonen tilbake flere hakk. (angst bringende på omgivelsene? Ja. dette er ikke lett)
Det neste må bli å få han til å føle at han gir noe.
Å rose fordi han/henne gir noe kan bli feil. Den deprimerte må rose seg selv.
Man må spille på vesener som han selv har et forhold til eller hadde et forhold til
Barn - dyr - annet.
Det blir individuellt så der må man pønske ut noe smart.
Joa, det finnes depresjoner. Jeg har da vært deppa sjøl. Selv om det er lenge siden nå. Men å trille piller til depressive løser ikke problemet så fremt det ikke er suicidale mennesker vi snakker om.
Men så lenge noen bare går på lykkerus uten å føle er down, så blir man heller ikke i stand til å takle andre vanskeligheter heller på en balansert måte.
Lykkerus...
Å sveve rundt på et rosa teppe i skyene med SS i ene hånden og anon i andre mener du? :knegg:
Du trenger noe av det samme Dongen går/gikk på. :knegg:
Hvis du har depresjoner og angst som hemmer deg kraftig i dagliglivet, synes jeg det er ganske dumt av deg å ikke forsøke medisiner. Er det noe vits i å kaste bort livet sitt på å ha det vondt, da?
Mye av de antidepressiva som er på markedet i dag er glimmrende. Jeg synes det blir for generelt å si att piller bare skal brukes ved selvmordsfare.
Hvis du har depresjoner og angst som hemmer deg kraftig i dagliglivet, synes jeg det er ganske dumt av deg å ikke forsøke medisiner. Er det noe vits i å kaste bort livet sitt på å ha det vondt, da?
Depresjoner er svært ofte en nødvendig prosess.
Det blir når den blir kronisk at medisinering blir nødvendig.
Mye av de antidepressiva som er på markedet i dag er glimmrende. Jeg synes det blir for generelt å si att piller bare skal brukes ved selvmordsfare.
Helt enig med deg!
Du trenger noe av det samme Dongen går/gikk på. :knegg:
Vet hva jeg trengte jeg. :knegg:
Noen ganger er svarene enklere en de kan se ut som.
Men jeg er over dette nå da.
Depresjoner er svært ofte en dødvendig prosess.
Det blir når den blir kronisk at medisinering blir nødvendig.
Det er forskjell på å ha en depresjon og det å være deprimert pga et tap eller ligende. Klart mange kan dra seg ut av en depresjon på egenhånd, men det tar ofte mye lenger tid, og depresjonen rekker å ødelegge mye mer for individet før den forsvinner.
Ja det blir en vurdering.
Jeg angrer ikke på en dopfri og rusfri og pille fri gjennomgang selv om det tok rotta på økonomien/jobben. For dettr er jo bare praktiske ytre tng som kan bygges opp igjen.
Ja det blir en vurdering.
Jeg angrer ikke på en dopfri og rusfri og pille fri gjennomgang selv om det tok rotta på økonomien/jobben. For dettr er jo bare praktiske ytre tng som kan bygges opp igjen.
For noe vås. For det første blir man ikke rusa av antidepressiva.
Hva mener du at du har oppnådd som du ikke ville oppnådd om du hadde fått litt hjelp i en periode? For min del ville det virkelig veid ganske tungt å slippe å se jobb og økonomi gå rett i dass. Joda, det kan bygges opp igjen, men hva faen er vitsen med å rævkjøres når det ikke er nødvendig?
Det er mange ulike grader av depresjoner, og hver enkelt får sitt funksjonsnivå påvirket individuelt, og bør behandles slik. Jeg tror på å søke behandling, og ta imot den hjelpa man får, både fra eget nettverk og profesjonelle.
Depresjoner går som regel alltid over av seg selv (ca 6 mnd), men mange kan få det bedre ved å korte ned på den perioden. Depresjoner kan dessuten ofte komme tilbake, og da er det trygt å vite at man har noen å henvende seg til, eller trekke veksler på det man lærte under tidigere terapi.
Terapi fremfor medisinering er mitt motto. :nemlig:
Dette forsterker vel vissheten om at det er pasienten som det er noe galt med og ikke medisinen
Fantastisk hvordan de klarer å vri på ting for å forsvare omsetningen.
"Det har vært kjent i en årrekke at antidepressiva kan medføre stemnings-endring fra depresjon til mani. Tidligere var dette et omstridt tema men nå synes de fleste å være enige om at alle antidepressiva i prinsippet kan indusere maniutvikling. Mange fagfolk hevder nå at personer som opplever maniutvikling som følge av antidepressiva-bruk egentlig har en bipolar lidelse."
Mye av de antidepressiva som er på markedet i dag er glimmrende. Jeg synes det blir for generelt å si att piller bare skal brukes ved selvmordsfare.
Faktisk er det vel heller problematisk at pillene brukes kun ved selvmordsfare, nettopp fordi AD'ene kan vise seg å øke selvmordsriskoen for de som er predisponerte - dvs. psykotiske.
Terapi fremfor medisinering er mitt motto. :nemlig:
Ano terapi :sikle:
Ja det blir en vurdering.
Jeg angrer ikke på en dopfri og rusfri og pille fri gjennomgang selv om det tok rotta på økonomien/jobben. For dettr er jo bare praktiske ytre tng som kan bygges opp igjen.
For noe vås. For det første blir man ikke rusa av antidepressiva.
Hva mener du at du har oppnådd som du ikke ville oppnådd om du hadde fått litt hjelp i en periode? For min del ville det virkelig veid ganske tungt å slippe å se jobb og økonomi gå rett i dass. Joda, det kan bygges opp igjen, men hva faen er vitsen med å rævkjøres når det ikke er nødvendig?
Vås?
Les ordene i rett rekkefølge da.
Jeg mener... jeg bytter om på bokstavene av og til men ikke på ordene.
Mange tyr til rus når depresjonen kommer.
Det står ingeting i mitt innelgg om at rus=antidepresiva.
Våsemikkel. ;)
Lykkepiller kan så absolutt gi en rusvirkende følelse.
[quote=BEM]
Hva mener du at du har oppnådd som du ikke ville oppnådd om du hadde fått litt hjelp i en periode? For min del ville det virkelig veid ganske tungt å slippe å se jobb og økonomi gå rett i dass. Joda, det kan bygges opp igjen, men hva faen er vitsen med å rævkjøres når det ikke er nødvendig?
Jo når vi er ferdig med våsinga så...
Depresjonen kan vær en tilstand hjernen trenger å settes i for å gjøre sine ting. Som en slags søvn om du vil. Det kan foregå prosesser som er nødvedige for utvikling og modning og videre vekst.
Forstyrer man den muligheten kan depresjonen fort komme tilbake. Å bruke naturmetoden i slike tilfeller kan være bra.
Men det er ikke noen automatikk i det. Men det kan være en teori å ta med i beregnngen.
Noen ganger er ikke medikamenter alltid løsningen.
Det er mange ulike grader av depresjoner, og hver enkelt får sitt funksjonsnivå påvirket individuelt, og bør behandles slik. Jeg tror på å søke behandling, og ta imot den hjelpa man får, både fra eget nettverk og profesjonelle.
Depresjoner går som regel alltid over av seg selv (ca 6 mnd), men mange kan få det bedre ved å korte ned på den perioden. Depresjoner kan dessuten ofte komme tilbake, og da er det trygt å vite at man har noen å henvende seg til, eller trekke veksler på det man lærte under tidigere terapi.
:opptommel:
Det er forskjell på å ha en depresjon og det å være deprimert pga et tap eller ligende. Klart mange kan dra seg ut av en depresjon på egenhånd, men det tar ofte mye lenger tid, og depresjonen rekker å ødelegge mye mer for individet før den forsvinner.
Men for oss "utenfor" så er det vanskelig å vite den riktige årsaken til at noen får AD. Det kan være veldig enkelt å forklare pillene med sorg, tap, fordi det e5r lettere å snakke om. Me lege og pasienten selv nok vet mer om det. Ijkke rent sjelden trigger tap og sorg alvorlige depresjoner som kan ha ligget latent, eller som man har holdt i sjakk selv, men som blir reell og alvorlig sykdom ved et tap.
Eller så kan et perfekt liv trigge depresjon.
Mange får depresjon når livet endelig er bra, når det ikke lenger er stress. Man setter seg ned, puster dypt inn og slapper av og får et tonn murstein i hodet.
Jeg gikk rett i veggen for ca to år siden.fikk diagnosen ett-eller-annet-deppressiv...Legen ville jeg skulle ta piller...
IKKE POKKER
Hadde ikke tenkt til å måtte ta piller for å komme gjennom dette....
var med homøopat og gikk på psyk. i gang hver andre uke..
Og klarte dette fint ALENE uten PILLER!
skjønner jo aelfølgelig at noen trenger disse...men det gjorde ikke jeg!
Synes legene skriver de ut altfor lett...
Er jo ingen problem å fake dette..hadde jeg ville hatt fler resepter på de pillene er det jo bare å fake da....
Nei! :kjerring:
:paranoid:
Saken er den att en lege ser deg kansje opp til en 1/2 time i uka. Ikke så lett å altid vite hvor dypt det stikker.
Jeg slett, skikkelig ille ble det da jeg paserte grensen hvor jeg ikke lenger hadde selvinnsikt til å forstå hvor ille ting var.
Eller så kan et perfekt liv trigge depresjon.
Mange får depresjon når livet endelig er bra, når det ikke lenger er stress. Man setter seg ned, puster dypt inn og slapper av og får et tonn murstein i hodet.
Du får sagt det du.
:opptommel:
vBulletin v3.7.0, Copyright ©2000-2008, Jelsoft Enterprises Ltd.