Trondh
05-02-06, 01:17
Professor i psykiatri og lærer ved Harvard Medical School, Lester Grinspoon, har studert cannabis siden 1967 og er sett på som en av de fremste eksperter på marihuana. I forordet til sin bok Marihuana the Forbidden Medicine, skriver han:
"Da jeg begynte å studere marihuana i 1967, var jeg ikke i tvil om at det var et meget skadelig narkotikum som dessverre ble brukt av flere og flere dumme unge mennesker som ikke ville eller kunne forstå advarslene om farene. Min hensikt var å definere vitenskapelig naturen og graden av de farene. Men i de følgende tre årene, som jeg gikk igjennom den vitenskapelige og medisinske litteraturen, begynte mitt syn å endre seg. Jeg kom til å forstå at jeg, som så mange andre mennesker i dette landet, hadde blitt hjernevasket. Mine oppfatninger om farene ved marihuana hadde lite grunnlag å bygge på. Da jeg var ferdig med forskningen som formet grunnlaget for en bok, hadde jeg blitt overbevist om at cannabis var atskillig mindre skadelig en tobakk og alkohol, de mest vanlig brukte legale stoffer. Boken ble utgitt i 1971; og dens tittel, Marihuana Reconsidered, gjenspeilte min endring i synet på marihuana.
På den tiden trodde jeg naivt nok at så snart folk forstod at marihuana var mye mindre skadelig en stoffer som allerede var lovlige, ville de støtte legalisering. I 1971 spådde jeg at marihuana sikkert ville bli legalisert for voksne innen 1980. Jeg hadde ennå ikke lært at det er noe veldig spesielt med ulovlige stoffer. Hvis de ikke alltid får brukeren til å oppføre seg irrasjonelt, så får de absolutt mange ikkebrukere til å oppføre seg slik."
side 25-27:
Tidlig i 1972, etter Sidney Farbers død, en barneonkologist ved Harvard som har fått Sidney Farber Cancer Research Center oppkalt etter seg, var min kone og jeg invitert på middag hjemme hos et felles fakultetsmedlem på Harvard Medical School. Han ville at jeg skulle møte Emil Frei, som hadde kommet fra Houston for å overta Dr. Farbers stilling.
Under middagen fortalte Dr Frei meg om en atten-år-gammel mann fra Houston med leukemi som hadde fikk større og større motstand til kreft kemoterapi fordi han ikke lenger orket kvalmen og oppkastet. For hans doktor og hans familie ble det stadig vanskeligere å overtale ham til å ta medisinen han var livsavhengig av.
En dag, til Dr. Freis overraskelse, tok den unge mannen medisinen sin med glede, og fra da av viste han ingen motstand til kemoterapi. Omsider avslørte han at han hadde røyket marihuana tyve minutter før hver legetime; det forebygget oppkast og det minste tegn til kvalme. Dr. Frei spurte meg om disse egenskapene var nevnt i det nittende århundrets medisinske litteratur om cannabis, og jeg fortalte ham at det var det. På vei hjem foreslo min kone, Betsy, som hadde lyttet med stor interesse, at vi skulle skaffe litt cannabis til sønnen vår Danny.
Danny fikk først diagnosen acute lymphatic leukemia i juli 1967. Han var da 10 år gammel. De første årene hadde han greit forhold til behandlingen på Children’s Hospital i Boston, til og med til innleggelse en gang i mellom. Men i 1971 begynte han å ta de første medisinene som førte til sterk kvalme og oppkast. Danny var en av de pasientene som hadde vanskeligheter med å kontrollere disse reaksjonene, og hvor standard antibrekkmiddel ikke var tilfredsstillende. Han startet å kaste opp kort tid etter behandling og fortsatte å kaste opp opp til 8 timer etterpå. Han kastet opp i bilen på vei hjem, og når han kom hjem måtte han ligge i sengen med hodet over en bøtte på gulvet. Likevel, jeg var sjokkert når Betsy foreslo at vi skulle finne cannabis til Danny. Jeg motsatte meg fordi det var forbudt, og fordi det kunne fornærme de sykehusansatte, som hadde vist stor omsorg for Danny. Jeg avslo idéen.
Dannys neste behandling var to uker senere. Når jeg kom var Betsy og Danny allerede i behandlingsrommet. Jeg kommer aldri til å glemme min overraskelse. Vanligvis var min kone og sønn i en tilstand av stor bekymring før behandlingen begynte, men denne gangen var de fullstendig avslappet, og enda mer, det virket som om de lo av meg.
Endelig fortalte de meg hemmeligheten. På vei til klinikken den morgenen hadde de stoppet nær Wellesley High School, og Betsy hadde bedt en av Dannys venner om å skaffe henne litt marihuana. Så fort han kom over mistroen hadde vennen forsvunnet og kommet tilbake etter noen få minutter med en liten mengde marihuana. Betsy og Danny hadde røyket på sykehusets parkeringsplass før de gikk inn.
Min overraskelse endret seg til beroligelse når jeg så hvor rolig Danny var. Han protesterte ikke når han fikk medisinen, og vi var alle glade når ingen kvalme eller oppkast etterfulgte. På vei hjem spurte han moren sin om han kunne stoppe for en Submarine Sandwich, og når vi kom hjem begynte han med sine vanlige aktiviteter istedenfor å gå rett til sengs. Vi kunne knapt tro det.
Dagen etter ringte jeg Dr. Norman Jaffe, legen som var ansvarlig for Dannys pleie. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, og at mens jeg ikke ønsket å fornærme ham eller resten av det medisinske personale, så kunne jeg ikke nekte Danny å røyke marihuana før neste behandling. Dr. Jaffe svarte ved å foreslå at Danny røyket marihuana i hans nærvær i behandlingsrommet.
Neste gang gjorde Danny det. Når han fikk den kemoterapautiske agenten, kunne Dr. Jaffe selv observere at han var fullstendig avslappet. Etterpå ba han igjen om en Submarine Sandwich. Senere har han brukt marihuana før hver behandling, og resten av årene av hans liv ble mye mer behagelig for oss alle.
Dr. Jaffe spurte om jeg kunne bli med ham i rapportering av våre observasjoner til Dr. Frei, som var tilstrekkelig interessert i å gjennomføre det første kliniske eksperiment på bruk av cannabis i kreft kemoterapi.
---------------------------------
I en plantebok publisert for 5000 år siden under regjeringstiden til den kinesiske keiseren Chen Nung er cannabis anbefalt som medisin for malaria, forstoppelse, reumatiske lidelser, "åndsfraværenhet" og "kvinnelig uorden". I India har cannabis blitt anbefalt for å skjerpe hjernen, nedsette feber, indusere søvn, kurere dysenteri, stimulere appetitt, forbedre fordøyelsen, lindre hodepine og kurere veneriske sykdommer. Den engelsk geistlige Robert Burton publiserte sitt berømte verk "The Anatomy of Melancholy" i 1621, hvor han foreslår bruk av cannabis i behandling av depresjoner. I ’New English Dispensatory’ i 1764 anbefales det å smøre hamprøtter på huden ved betennelse. Et botemiddel som allerede var populært i øst-europa.
’Edinburgh New Dispensory’ i 1794 hadde en lang beskrivelse av effektene av cannabis og fastslo at oljen var nyttig i behandling av hoste, veneriske sykdommer og ufrivillig vannlating. I 1860 rapporterte Dr. R. R M’Meens til Ohio State Medical Society at cannabis kan brukes som medisin til tetanus (stivkrampe), neuralgi (nervesmerter), dysmenorrhea (smertefulle menstruasjoner), krampetrekninger, reumatiske smerter, smerter ved barnefødsel, astma, postpartum psykoser, gonoré og kronisk bronkitt.
"Da jeg begynte å studere marihuana i 1967, var jeg ikke i tvil om at det var et meget skadelig narkotikum som dessverre ble brukt av flere og flere dumme unge mennesker som ikke ville eller kunne forstå advarslene om farene. Min hensikt var å definere vitenskapelig naturen og graden av de farene. Men i de følgende tre årene, som jeg gikk igjennom den vitenskapelige og medisinske litteraturen, begynte mitt syn å endre seg. Jeg kom til å forstå at jeg, som så mange andre mennesker i dette landet, hadde blitt hjernevasket. Mine oppfatninger om farene ved marihuana hadde lite grunnlag å bygge på. Da jeg var ferdig med forskningen som formet grunnlaget for en bok, hadde jeg blitt overbevist om at cannabis var atskillig mindre skadelig en tobakk og alkohol, de mest vanlig brukte legale stoffer. Boken ble utgitt i 1971; og dens tittel, Marihuana Reconsidered, gjenspeilte min endring i synet på marihuana.
På den tiden trodde jeg naivt nok at så snart folk forstod at marihuana var mye mindre skadelig en stoffer som allerede var lovlige, ville de støtte legalisering. I 1971 spådde jeg at marihuana sikkert ville bli legalisert for voksne innen 1980. Jeg hadde ennå ikke lært at det er noe veldig spesielt med ulovlige stoffer. Hvis de ikke alltid får brukeren til å oppføre seg irrasjonelt, så får de absolutt mange ikkebrukere til å oppføre seg slik."
side 25-27:
Tidlig i 1972, etter Sidney Farbers død, en barneonkologist ved Harvard som har fått Sidney Farber Cancer Research Center oppkalt etter seg, var min kone og jeg invitert på middag hjemme hos et felles fakultetsmedlem på Harvard Medical School. Han ville at jeg skulle møte Emil Frei, som hadde kommet fra Houston for å overta Dr. Farbers stilling.
Under middagen fortalte Dr Frei meg om en atten-år-gammel mann fra Houston med leukemi som hadde fikk større og større motstand til kreft kemoterapi fordi han ikke lenger orket kvalmen og oppkastet. For hans doktor og hans familie ble det stadig vanskeligere å overtale ham til å ta medisinen han var livsavhengig av.
En dag, til Dr. Freis overraskelse, tok den unge mannen medisinen sin med glede, og fra da av viste han ingen motstand til kemoterapi. Omsider avslørte han at han hadde røyket marihuana tyve minutter før hver legetime; det forebygget oppkast og det minste tegn til kvalme. Dr. Frei spurte meg om disse egenskapene var nevnt i det nittende århundrets medisinske litteratur om cannabis, og jeg fortalte ham at det var det. På vei hjem foreslo min kone, Betsy, som hadde lyttet med stor interesse, at vi skulle skaffe litt cannabis til sønnen vår Danny.
Danny fikk først diagnosen acute lymphatic leukemia i juli 1967. Han var da 10 år gammel. De første årene hadde han greit forhold til behandlingen på Children’s Hospital i Boston, til og med til innleggelse en gang i mellom. Men i 1971 begynte han å ta de første medisinene som førte til sterk kvalme og oppkast. Danny var en av de pasientene som hadde vanskeligheter med å kontrollere disse reaksjonene, og hvor standard antibrekkmiddel ikke var tilfredsstillende. Han startet å kaste opp kort tid etter behandling og fortsatte å kaste opp opp til 8 timer etterpå. Han kastet opp i bilen på vei hjem, og når han kom hjem måtte han ligge i sengen med hodet over en bøtte på gulvet. Likevel, jeg var sjokkert når Betsy foreslo at vi skulle finne cannabis til Danny. Jeg motsatte meg fordi det var forbudt, og fordi det kunne fornærme de sykehusansatte, som hadde vist stor omsorg for Danny. Jeg avslo idéen.
Dannys neste behandling var to uker senere. Når jeg kom var Betsy og Danny allerede i behandlingsrommet. Jeg kommer aldri til å glemme min overraskelse. Vanligvis var min kone og sønn i en tilstand av stor bekymring før behandlingen begynte, men denne gangen var de fullstendig avslappet, og enda mer, det virket som om de lo av meg.
Endelig fortalte de meg hemmeligheten. På vei til klinikken den morgenen hadde de stoppet nær Wellesley High School, og Betsy hadde bedt en av Dannys venner om å skaffe henne litt marihuana. Så fort han kom over mistroen hadde vennen forsvunnet og kommet tilbake etter noen få minutter med en liten mengde marihuana. Betsy og Danny hadde røyket på sykehusets parkeringsplass før de gikk inn.
Min overraskelse endret seg til beroligelse når jeg så hvor rolig Danny var. Han protesterte ikke når han fikk medisinen, og vi var alle glade når ingen kvalme eller oppkast etterfulgte. På vei hjem spurte han moren sin om han kunne stoppe for en Submarine Sandwich, og når vi kom hjem begynte han med sine vanlige aktiviteter istedenfor å gå rett til sengs. Vi kunne knapt tro det.
Dagen etter ringte jeg Dr. Norman Jaffe, legen som var ansvarlig for Dannys pleie. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, og at mens jeg ikke ønsket å fornærme ham eller resten av det medisinske personale, så kunne jeg ikke nekte Danny å røyke marihuana før neste behandling. Dr. Jaffe svarte ved å foreslå at Danny røyket marihuana i hans nærvær i behandlingsrommet.
Neste gang gjorde Danny det. Når han fikk den kemoterapautiske agenten, kunne Dr. Jaffe selv observere at han var fullstendig avslappet. Etterpå ba han igjen om en Submarine Sandwich. Senere har han brukt marihuana før hver behandling, og resten av årene av hans liv ble mye mer behagelig for oss alle.
Dr. Jaffe spurte om jeg kunne bli med ham i rapportering av våre observasjoner til Dr. Frei, som var tilstrekkelig interessert i å gjennomføre det første kliniske eksperiment på bruk av cannabis i kreft kemoterapi.
---------------------------------
I en plantebok publisert for 5000 år siden under regjeringstiden til den kinesiske keiseren Chen Nung er cannabis anbefalt som medisin for malaria, forstoppelse, reumatiske lidelser, "åndsfraværenhet" og "kvinnelig uorden". I India har cannabis blitt anbefalt for å skjerpe hjernen, nedsette feber, indusere søvn, kurere dysenteri, stimulere appetitt, forbedre fordøyelsen, lindre hodepine og kurere veneriske sykdommer. Den engelsk geistlige Robert Burton publiserte sitt berømte verk "The Anatomy of Melancholy" i 1621, hvor han foreslår bruk av cannabis i behandling av depresjoner. I ’New English Dispensatory’ i 1764 anbefales det å smøre hamprøtter på huden ved betennelse. Et botemiddel som allerede var populært i øst-europa.
’Edinburgh New Dispensory’ i 1794 hadde en lang beskrivelse av effektene av cannabis og fastslo at oljen var nyttig i behandling av hoste, veneriske sykdommer og ufrivillig vannlating. I 1860 rapporterte Dr. R. R M’Meens til Ohio State Medical Society at cannabis kan brukes som medisin til tetanus (stivkrampe), neuralgi (nervesmerter), dysmenorrhea (smertefulle menstruasjoner), krampetrekninger, reumatiske smerter, smerter ved barnefødsel, astma, postpartum psykoser, gonoré og kronisk bronkitt.