Se full versjon : Tegninger i rus
Denne var litt interessant
http://www.cowboybooks.com.au/html/acidtrip1.html
Det var jo kjekt at han kom til bake til slutt. Jeg synes alltid det er så trist med sånne som ikke helt kommer hjem igjen..
Jeg skjønner ikke hvilken interresse jeg skal ha av å se tegninger som tegnes i rus.
Det var egentlig spennende å se, på en litt absurd måte. Jeg er ikke for rus, overhodet ikke, men han tegner jo mer interessant da.
Han dere var nok flink til å tegne i utgangspunket.
Men, WG, slike forsøk som dette synes du er interessante. Det er greit å forske med potensielt ødeleggende stoffer på mennesker, men ikke dyr? Jeg bare lurer.
Jeg maler enda styggere enn vanlig i rus. Det er bevist flere ganger.
Jeg synes det var fasinerende, men nå vet jeg ikke om det var en som selv ønsket å prøve og hadde brukt stoff før eller hva bakgrunnen var i det hele tatt.
Men intressant var det, å se forskjellen...
Takk for link, det var ganske utrolig hvor god han var uansett, på de forskjelligste måter.
Han dere var nok flink til å tegne i utgangspunket.
Men, WG, slike forsøk som dette synes du er interessante. Det er greit å forske med potensielt ødeleggende stoffer på mennesker, men ikke dyr? Jeg bare lurer.
Nei, jeg synes ikke noen skal tvinges til noe som helst, men samtidig mener jeg at folk bør få velge hvordan de styrer sin egen kropp og hjerne selv, men det bør altså være frivillig og gjennomtenkt.
Hva var formålet med undersøkelsen?
Vel i 60/70-åra ble LSD brukt som et psykoanalytisk middel.
Sliter de ikke seriøst med senskadene etter de fosøkene? Mener jeg så en dokumentar om det, men mulig jeg husker feil.
Sexy Sadie
27-06-06, 14:11
Jeg likte de her tegningene.
Sliter de ikke seriøst med senskadene etter de fosøkene? Mener jeg så en dokumentar om det, men mulig jeg husker feil.
Tja, det er vel noe slikt som 5% som får HPPD med dagens brukskultur, Hallucinatory Persistent Perception Disorder ( http://hppdonline.com/index.php ).
Stort sett har imidlertid disse folka som fikk LSD i kontrollerte behandlings omgivelser fra 60/70-tallet gått videre til å bli kjente professorer, forfattere, kunstnere, musikere og datasystemteknikere.
Problemene oppstod jo når LSD ble en street- og partydrog. Forøvrig noen av de som sliter mest er jo de som uvitende ble utsatt for LSD bruk av CIA i psykisk krigføringsforsøk.
Forøvrig noen av de som sliter mest er jo de som uvitende ble utsatt for LSD bruk av CIA i psykisk krigføringsforsøk.
Den var det jeg så om, de hadde masse folk som var "syke" som de dreiv å kjørte masse forsøk på! Skikkelig syke greier!
I militær sammenheng har det blitt gjort en del vanvittige forsøk. De vil jo så gjerne ha supermennesker på sin side.. Tror nok at noen av de "kontrollerte" forsøkene var mest kontrollert ved at de noterte ned når grensene gikk for at det oppstod skader. Når man har mange å ta av og ingen å svare for er det ikke så nøye. Sånn som han norske legen som drev og plantet inn elektroder i hjernen på folk for å se om han kunne styre dem. Han fikk vel til å skru av og på en okse.. Det virket i hvertfall en liten stund.. Det var vel sponset av USA, så vidt jeg kan huske...
Men denne tråden her var jo ikke noe pro- rus tråd, den viser bare en type eksperiment som er gjennomført... Jeg synes det er viktig å av og til få en påminnelse om hvor langt en del maktgrupper er villige til å gå. Det er med på å åpne øynene våre..
Akkurat nå er jeg vel mest opphisset over at de lot et par hundre tusen skoleunger være prøvekanniner på meningokokk B-vaksina i Norge på slutten av 80-tallet. På den andre siden, de ble i alle fall spurt først via foreldrene, og selv om de fikk feilopplysninger og staten ikke fulgte opp bivirkningene. Men de gjorde faktisk det samme med rekrutter - og da uten å spørre eller uten å gi beskjed om hva de var med på.
Uff, jeg leste om den utprøvingen av ny medisin som var for et års tid siden. Det var helt grusomt. Noen av dere som husker det? De som var med i forsøket, som skulle være siste test før medisinen kom på markede ble delt inn i to grupper. Ene halvparten fikk medisin og andre fikk placebo, men ingen visste hvem som fikk hva. og så etter en liten stund begynte en del å hoven opp. Hodet og nakken este ut til det dobbelte, og de lå og vrei seg i smerter.. Og så satt stakkarene der og visste ikke om de hadde fått medisin eller ikke, og om de kom til å begynne å poppe eller ikke. Det må ha vært forferdelig å sitte der og se at den ene etter den andre rundt deg går til helvete.... Det var jo stort sett studenter som ville tjene en billig penge...
He he, ja, det var endel i avisen om de. Tror ikke de er testpersoner en gang til. :nei:
I militær sammenheng har det blitt gjort en del vanvittige forsøk. De vil jo så gjerne ha supermennesker på sin side.. Tror nok at noen av de "kontrollerte" forsøkene var mest kontrollert ved at de noterte ned når grensene gikk for at det oppstod skader. Når man har mange å ta av og ingen å svare for er det ikke så nøye. Sånn som han norske legen som drev og plantet inn elektroder i hjernen på folk for å se om han kunne styre dem. Han fikk vel til å skru av og på en okse.. Det virket i hvertfall en liten stund.. Det var vel sponset av USA, så vidt jeg kan huske...
Det er jo bare toppen av isfjellet. Hva med de tusenvis av folka som ble lobotomert, eller de titusenvis som ble tvangssterilisert. Norsk "helsevesen" har mye mørk historie i seg.
Tegningene sa mye om hvordan hode - hånd koordinasjonen funker under lsd rus. :lol:
Ja, de første to timene er bare som å være fullstendig drita full og stappa på kaffe, men det er de 3 timene i mellom hvor man er på en helt annen planet, en helt annen form for bevissthet, så kommer nedturen på 2 timer som stort sett er ganske forvirrende.
Det er jo bare toppen av isfjellet. Hva med de tusenvis av folka som ble lobotomert, eller de titusenvis som ble tvangssterilisert. Norsk "helsevesen" har mye mørk historie i seg.
Tja, jeg tror alltid det vil være slik, jo mer kunnskap vi får jo mer vet vi om bivirkninger. Om noen år vil vi kanskje med gru se tilbake på den formidable medisineringen vi gjennomfører på barn med "litt" konsentrasjonsproblemer. Det er nå begynt å komme frem forskning på bi-virkninger av ritalin og resultatene ser ikke bra ut.
Ritalin er jo bare en av midlene som brukes av psykiatrien. Efexor er ute i hardt vær og det spørs om mange av de andre pillene er noe bedre. Skjønt pillene neppe er hovedproblemet i Norge.
Mest kritisk er jeg til den ekstreme mengden tvangsmidler som brukes i norsk psykiatri. I forhold til f.eks. Danmark er det noe slikt som 10 ganger mer bruk av tvangsmidler i Norge, det kan da umulig være nødvendig. 1000 personer hvert år, fordelt på flere tusen tvangsmiddelbruk. Og det mases stadig vekk fra psykiatrisk hold om å åpne for tvangsmiddel bruk av barn og.
Tvangsmidler kan vanskelig sidestilles med annet enn tortur, men i Norge brukes det utstrakt som opplærende straff. Pasienter som har vært igjennom dette sliter med psykiske vansker som følge av denne "behandlingen" i årevis, noen livet ut. I forhold til andre nordiske land er tiden mennesker er fastspendt i Norge tre ganger lengre. Dvs. at det ofte er snakk om flere døgn fastspent i remmer i Norge.
I motsetning til hva mange tror så er det ikke slik at det er de kriminelle som utsettes for dette, de sitter som regel i fengsel bak låste dører. 90% av de som blir utsatt for tvangsmiddelbruk er normale psykiatriske pasienter, dvs. med bipolare lidelser, angst, psykoser, psykoser og schizofreni e.l.
I Norge har vi og en av de mest ekstreme lovene for bruk av elektrosjokk. Dette er en form for "behandling" hvor det sendes sterk strøm igjennom hjernen, hvorpå resultatet er at hjernen brennes ut og personen ikke lengre husker hvem han/hun er og ofte inntreffer det langvarige skader i motorikk og. I andre land må pasienten skriftlig samtykke i elektrosjokk. I Norge holder det at to "leger" mener det er OK. Det hevdes i Norge at dette er "et effektiv middel mot depresjon," i andre land vil man forby praksisen.
Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at psykiatrien aktivt støter fra seg folk som trenger hjelp, en skulle nesten tro at det var meningen at psykiatritiske sykehus skulle være behjelpelige med å ta vare på helsen til folk og ikke ødelegge dem. Så når en snakker om mangel på kompetanse i psykiatrien vil jeg anta det er akkurat dette man faktisk snakker om, skjønt få tørr å uttale seg direkte om dette iom. at de som sitter med makten tross alt kan finne på å skrive folk inn (dvs. hentet av politiet) og holde dem innelåst i årevis eller resten av livet for å unngå medieomtale og tiltale.
Se, SINTEF sin rapport om tvangsmiddelbruk:
http://www.sintef.no/content/page1____9019.aspx
Mest kritisk er jeg til den ekstreme mengden tvangsmidler som brukes i norsk psykiatri. I forhold til f.eks. Danmark er det noe slikt som 10 ganger mer bruk av tvangsmidler i Norge, det kan da umulig være nødvendig. 1000 personer hvert år, fordelt på flere tusen tvangsmiddelbruk. Og det mases stadig vekk fra psykiatrisk hold om å åpne for tvangsmiddel bruk av barn og.
Psykiatrien i norge fungrer ikke optimalt, men det gjør den heller ikke i andre land. Vi vet faktisk ikke hvordan vi skal klare å holde dette økende samfunnsproblemet i sjakk. Når det gjelder tvangsmidler så vet jeg at det skal MYE til for at et menneske f.eks tvangsinnlegges eller tvangsmedisineres. Jeg jobbet en tid i en psykiatrisk divisjon under studiene og det hendte en gang at vi måtte få tvangsmedisinert en jente. Og det var ingen tvil om hun hun MÅTTE tvangsmedisineres. Hun ville ikke ta medisiner og prøvde å ta livet av oss inkludert seg selv. For å beskytte samfunnet mener jeg at tvang er nødvendig, men jeg tror også at vi må ha en varmere psykiatri og en mer inkluderende holdning for mennesker som har psykiske problemer. Reformen med at alle skal i egen bolig, åkke som, tror jeg rett og slett ikke på. Noen mennesker klarer seg ikke alene. Slik er det bare.
Inntrykket jeg har av psykiatrireformen var at det er et forsøk på å få kontroll og oversikt over psykiatrien. Det kom jo ganske klart fram av Brennpunkt dokumentaren at problemet er at det og at flertallet av de arbeidene i psykiatrien ikke har fagkunnskap i psykiatri eller psykologi, da er det klart forståelsen og kommunikasjonen mellom pasientene og de som sikkert velmenende prøver å hjelpe ikke er tilstede.
Hvis det hadde vært kompetanse i et sykt sinn, så hadde jo tross alt pasientene trivdes og tatt medisinene. Det blir for enkelt å avfeie det med at de er syke, man har de nødvendige ressursene i fullført utdanning - det er altså snakk om kompetanse. Det blir på en måte like patetisk som om en hvem som helst skal kunne klare å snakke noen ut av et problem.
Av de tidligere psykiatritiske pasientene jeg har snakket med er det ganske unisont oppfatning av at mange av de som jobber i psykiatrien har "manglende utviklete sjelsevner." Jeg må og si at pasientforeningen på nett og psykiatriens egen informasjon står ganske klart som to motpoler i forhold til hverandre, bortsett fra at den ene har makta og den andre ikke.
Jeg tror ikke det har så mye med manglende kunnskap hos de som jobber med denne type problem. Det er mange flotte og kunnskapsrike mennesker som jobber innenfor psykiatrien, jeg tror det har noe med hvordan man tenker behandling. Jeg tror det må en paradigmeskifte til innenfor psykiatrien. Vi må snu alt på hodet og våge og tenke annerledes. Å skylle på enkeltindivider blir for enkelt og det blir som å stikke hue i sanden. Jeg snakket med en psykolog her om dagen i et selskap. Da var en en litt eldre dame spurte han om hva de snakket om, altså han og pasient. Nei, problemene som opptar pasienten, svarte han- litt kort. Blir de bedre da, spør damen. Nei, de gjør jo aldri som jeg ber dem om å gjøre....
Altså, her sitter psykologen og har alle svarene på pasientens problemer. Så forventer de at pasienten skal følge planen til punkt og prikke... :roll: Ja, ja, sier jeg.....og slik kommer det alltid til å være....
Jeg synes det sier litt om hvordan vi tenker og hva vi gidder å legge ned av arbeide, til og med meningsløs arbeid i en stor gruppe av befolkningen...
Vel, alle kommisjoner som er nedsatt for dette har jo konkludert med at det er en massiv kompetansesvikt. Så er det vel verdt å legge merke til at det og må gjelde enkelte psykiatere iom. at det tross alt i siste innstans er de som godkjenner tvangsmiddelbruken.
Vel, alle kommisjoner som er nedsatt for dette har jo konkludert med at det er en massiv kompetansesvikt. Så er det vel verdt å legge merke til at det og må gjelde enkelte psykiatere iom. at det tross alt i siste innstans er de som godkjenner tvangsmiddelbruken.
Jeg tenker på systemet som sådan, det er der jeg tror "feilen" ligger. Jeg tror ikke feilen ligger i tvangsmedsinbruken. Jeg ser at den lille vi har av den slags må til for å beskytte allmenheten, inntil noen har et bedre forslag. Ingen har enda kommet opp med et.
Jeg tror du har en overdrevet tro på medisiner, bare prosessen å bruke tvangsmidler på noen for å gi medisiner vil gjøre akkurat det som man i utgangspunktet kanskje ville ungå hos pasienten. Det er vel en grunn til at pasientene i utgangspunktet slutter med medisin, og det må da være at følelsen de gir ikke føles riktig. Så hva blir da problemet?
Jeg tror du har en overdrevet tro på medisiner, bare prosessen å bruke tvangsmidler på noen for å gi medisiner vil gjøre akkurat det som man i utgangspunktet kanskje ville ungå hos pasienten. Det er vel en grunn til at pasientene i utgangspunktet slutter med medisin, og det må da være at følelsen de gir ikke føles riktig. Så hva blir da problemet?
Det er jo en bred enighet om at store nevrologiske avvik krever medisinsk behandling før man kan drive annen behandling, med noen unntak av scientologer da.
Ja, jeg er jo og enig i at medisiner for nevrologiske avvik kan være en løsning, men samtidig så må det jo være en grunn til at enkelte pasienter ikke ønsker å fortsette, dvs. at ikke alle medisiner fungerer optimalt.
Jada, man må medisineres sies det. Også gjør man bare det. Men selv om medisinering kanskje må til før man kan ha _samtaleterapi_ så er det pokker så mange ting man kan gjøre i tillegg.
Sørge for at det er litt hyggelig rundt en person, at det personen har av personlige, praktiske bekyringer blir møtt og slikt. Ikke bare medisinere, putte folk inn i dobbeltrom med farger på veggene som kunne fått den mest sindige til å hoppe ut av vinduet, la personen har gjeld oppover ørene, overhode ikke gi noe omsorg om det trengs osv osv.
Ja, jeg er jo og enig i at medisiner for nevrologiske avvik kan være en løsning, men samtidig så må det jo være en grunn til at enkelte pasienter ikke ønsker å fortsette, dvs. at ikke alle medisiner fungerer optimalt.
Det er ingen tvil om at det finnes mange negative bivirknigner av medisiner og at enkelte føler at de får en flat sinnleie er jo vanlig. Men jeg tenker nå mest på dem som er til fare for seg selv og for samfunnet, der ser jeg ingen utvei for tvangsmedisinering.
Vel tvangsbruken ville vel ikke være nødvendig om man f.eks. gjorde slik pip sier. Det er jo en grunn til at det 10 ganger mer bruk av tvangsmidler i Norge.
Jada, man må medisineres sies det. Også gjør man bare det. Men selv om medisinering kanskje må til før man kan ha _samtaleterapi_ så er det pokker så mange ting man kan gjøre i tillegg.
Sørge for at det er litt hyggelig rundt en person, at det personen har av personlige, praktiske bekyringer blir møtt og slikt. Ikke bare medisinere, putte folk inn i dobbeltrom med farger på veggene som kunne fått den mest sindige til å hoppe ut av vinduet, la personen har gjeld oppover ørene, overhode ikke gi noe omsorg om det trengs osv osv.
Helt enig i dette. I min lille erfaringsperiode har jeg fått inntrykk av at uansett hva man gjorde rundt pasienten hadde pasienten så store bindinger til familien og i mange tilfeller var disse relasjonene negative. Jeg tror at slike bånd er mest betydningsfulle og de mest destruktive. Hva kan man gjøre med slikt?
Helt enig i dette. I min lille erfaringsperiode har jeg fått inntrykk av at uansett hva man gjorde rundt pasienten hadde pasienten så store bindinger til familien og i mange tilfeller var disse relasjonene negative. Jeg tror at slike bånd er mest betydningsfulle og de mest destruktive. Hva kan man gjøre med slikt?
Man må ha god tid, masse ressurser kunne være fleksibel og ha muligheter til individuell oppfølging og tilrettelegging, alt ettersom hvordan situasjonen er, hvor syk en person er, og hva som feiler personen. Ikke bare finnes det en mengde forskjellige psykiatriske diagnoser, alle med slike diagnoser er jo like forskjellige som folk flest i tillegg.
Men en enkel ting er å bygge opp igjen institusjonsplassene, slik at ikke folk med alvorlige psykiatriske lidelser blir gående alene hjemme, og ødelegge både sine egne liv og være en plage eller en fare for naboene. Vi må ha mer akuttplasser, slik at man ikke må ha forsøkt å ta livet av seg og feile for å få akutt hjelp. Vi må jobbe mer med det forsøket der folk kan få forholde seg til en liten psykiatrisk enhet, der de når som helst kan få akutthjelp, og møte et team de kjenner. Det må være nok plasser til at de som både vil, og kan ha nytte av det har et sted å trekke seg tilbake til.
Vi må bruke midler på å pusse opp og gjøre i stand lokalene man bruker enten på dagplasser eller døgninstitusjer, slik at folk med minimalt med estetisk sans slipper å bli deprimert bare av å befinne seg der.
Vi må forsøke å fange opp de mange som går på sosialen uten noen form for diagnose men med klare psykiske sykdommer.
Vi må ha såpass med penger i trygd og sosialhjelp at ikke økonomi blir en stor tillegsbelastning.
Vi må kvalitetssikre de terapeutene som finnes, og gjøre det mulig å avskjedige farlige terapeuter, og ikke minst si ifra om de som finnes.
Osv osv.
Gode poeng, pip. Spesielt dette med at de ikke må gå alene hjemme, det bør komme en ny reform der man tenker med inkludering av psy. syke mennesker. Men det koster penger...
Det finnes frivillige tjenester for oppsøkende støttekontakter for folk med psykiske vansker, jeg vurderte faktisk å bli støttekontakt selv. Jeg synes oppsøkende kontakter både offentlige og ikke, er en mye bedre løsning enn å pakke alle sammen i sterile institusjoner. Da slipper folk å føle at de ikke har noe hjem, liv, bli stadig kontrollert og måtte innordne seg etter institusjonsregler som om de var i et fengsel. Og så kan faktisk samfunnet ha en viss kontroll med hva som skjer bak de lukkede dørene og.
WG, poenget er at folk trenger forskjellige ting. I dag er det tusenvis av mennesker som _vil_ inn på institusjon i kortere eller lengre tid, fordi de opplever at det er det de trenger. Men det er ikke plass. Og institusjon behøver ikke bety det samme som å bli kontrolert og å innordne seg.
Støttekontakter er vel og bra det for noen, men ikke for alle, og ikke til enhver tid.
Og det er vel hovedpoenget mitt, at det må finnes et bredt spekter av muligheter for å få den hjelpen man opplever at man trenger og som kan hjelpe en. Og at det er behovene pasienten har, og som pasienten ber om som blir dekket. Og utifra det er det helt klart et enormt behov for flere døgnplasser.
Det største problemet er å få tak i støttekontakter, både til voksne og barn. Det kan være et tiltak, men tror langt i fra at det hjelper psykiatrien med de utfordringene de har i dag.
Hvis de hadde sluttet å sløse midler på trivielt narkotikabruk så hadde de vel og kanskje hatt midler til de som faktisk trenger hjelp.
vBulletin v3.7.0, Copyright ©2000-2009, Jelsoft Enterprises Ltd.